Jeg er pilgrim

Jeg er Pilegrim. Jeg er på vei.

Vi er alle Pilegrimer i våre egne liv. Vi er alltid på vei, der vi vandrer gjennom alle livets faser og livets opp og ned turer. Noen etapper er enkle, andre er bratte oppoverbakker. Forhåpentligvis blir vi sterkere både i kropp og sjel på veien.

Jeg har gått og syklet mange Pilegrimsruter i Spania og Portugal. Dette året har jeg sammen med min mann syklet Camino el Norte, som går langs Spania’s kyst stripe fra nordøst og vestover til Santiago de Compostela. 820 km på grus, sti og asfalt med bagasje på sykkelen, det er en fryd.

Pilegrim betyr å være på vei. Å være på vei i livet er svært viktig for meg. Denne gangen ble det ekstra viktig da min sønn brått ble revet fra meg bare 3 uker før avreise. Noen vil si at jeg reiste fra sorgen. En gjør ikke det. Sorg kan en ikke reise fra, men jeg må innrømme at det var godt å komme bort fra alt maset hjemme. Det var godt å få tid til å kjenne innover i seg selv uten å måtte forholde seg til så mange andre mennesker. Det var godt å kunne smile til folk uten å få tårer tilbake.

Det ble veldig symbolsk for meg å være Pilegrim, å være på vei. Gå videre hver dag. Jeg tar nye etapper videre på Caminoen, akkurat som jeg gjør i livet. Jeg kan ta pause en dag eller ta en litt rolig etappe, men jeg må videre. Noen etapper på veien er ganske tunge. Det kan være regnvær, for varmt eller for mange fjell å bestige. Men skal du komme frem må du ta et lite steg på veien. Noen etapper er ganske tunge i livet også, de kan virke helt uoverkommelige. Men vi må romme dem. Dersom man deler de vanskelige tidene i livet opp i etapper, så kommer vi videre. Andre etapper er fylt med sol og vakkert landskap, kun nedoverbakker. Det er vidunderlig. Uansett kommer lykkefølelsen hver dag når vi endelig kommer frem til dagens overnattingsplass. Jeg er alltid stolt over dagens prestasjon, om den har vært stor eller liten. Det er gjennom sorg og kjærlighet en får erfare hva et hjerte kan romme.

På Pilegrimstur vet du aldri hva dagen vil bringe. Du vet ikke hvordan terrenget er, hvor du skal spise eller sove. Du har ingen aning om hva slags flotte mennesker du skal møte i løpet av dagen. Du vet ingen ting om farene som kan lure, om ville hunder som glefser etter deg. Selv om livene våre hjemme er relativt trygge, så kommer de store sjelssettende opplevelsene som lyn fra klar himmel. Uansett hvor mye kontroll vi prøver å ha i livene våre så endres de brått og uten forvarsel. Ingen kjenner dagen før solen går ned.

Jeg er Pilegrim. Jeg er på vei.Når en drar på Pilegrimsreise tar en med et minimum av ting for å holde vekten nede. For hvert ekstra kilo en tar med blir reisen tyngre. Det er deilig og godt å vite at en ikke trenger så mye, det gir større frihet i livet. Du aner ikke hvor mye et kilo betyr når du går eller sykler en hel dag. I hverdagslivet har vi en tendens til å ville ha alt. Har vi for mange hus, hytter, biler, båter og ting blir faktisk livet også slitsomt. Alt skal vedlikeholdes og stjeler vår tid, og mye vil ha mer så vi må bruke altfor mye tid på og shoppe en vellykket fasade. På Pilegrims tur pakker vi lett og lar forfengeligheten ligge hjemme. Dette lærer meg stor takknemmelighet for de enkle ting. En setter pris på en dusj i kaldt vann når en kommer frem til herberget og blir tildelt en seng i sovesal sammen med snorkende mennesker. Å bli servert et enkelt måltid sammen med andre som er fornøyde med dagens strabaser gir motivasjon og næring til neste dag. Ordtaket om at det enkle ofte er det beste, det stemmer.
Løypa går på vakre skogsstier, romerske veier og broer, over fjell og elver, gjennom bråkete byer eller små landsbyer som har hus av stein og geiter i hagen. Jipppppi. Løypen er merket med gule piler (i ny og ne), og langs veien er det herberger hvor du kan overnatte om du ikke er redd for sovesaler, kaldt vann i dusjen, og snorkende mennesker rundt deg. På herbergene møter du fantastiske mennesker fra hele verden. Alle er ute på sin tur, har gnagsår, er slitne, men fulle av liv og glede. Gode samtaler og et unikt felleskap.

Å være på Pilegrimsreise endrer noe i meg. De gamle mytene sier at hele Melkeveien har samlet sin energi i Caminoen, og at den derfor har en sterk jord-energi. Jeg vet ikke, men veien er uansett fylt med god energi av alle menneskene som går i glede og kjærlighet. Du blir sliten av å gå, men allikevel fulladet av god energi i kropp og sjel. Jeg føler meg vakker, selv om jeg er full av sorpe og svette, selv om klærne er de samme hver dag og jeg er usminket og håret står til alle kanter. Jeg er vakker fordi jeg er i ett med sjelen. Hver gang jeg kommer fram til Santiago de Compostela føler jeg meg så sterk og så skjør. Jeg gråter en skvett i glede for at jeg greide det og at Pilegrimsreisen er over. Jeg er stolt.

Hver gang jeg er på Pilegrimsreise har jeg mål å tenke kloke tanker og ha fine refleksjoner. Slik blir det aldri. Hodet blir rett og slett tomt og kroppen overtar. Øyeblikket har nok i seg selv. Vi beveger oss sakte men sikkert i stillheten. Alt forsterkes. Hørsel, lukt og syn blir til sterke opplevelser. Sansene er selve reisen. Morgenduggen på markene og fuglesangen er den vakreste musikk. Himmelen over oss er blå, og veien under oss er grønn, brun og grå. Livet bare ER.

Selv om en Pilegrimsreise tar slutt, er den indre reisen livslang. Stopp aldri å være Pilegrim i ditt liv. Ta utfordringer og nyt øyeblikket. Og husk at om du alltid gjør det du pleier å gjøre, får du nøyaktig det du pleier å få. Ta et nytt steg i livet i dag.